Tornacense
Tornacense (latin:turist)
Prosjektet foreslår et landemerke for samtiden med en ambivalent polaritet. På det bildelige plan ligner det et avkuttet spir som tilføyes den ikoniske Københavner skyline. På den annen side uttrykker det en pessimisme i en kapitalistisk samtid.
Tårnet er en kommentar på kollisjonen av masse-impulser i søken etter indre ro, og er både et prosjektforslag og et imaginært prosjekt.
Samtiden er av det post-moderne. Tidligere har tiden vært bestemt av et felles tankesett som har besvart spørsmål om det ytre på hver sin måte, i hver sin periode. Tiden etter moderniteten er den første uten et dominerende narrativt. Vi står ovenfor en tid hvor krefter er sluppet løs, krefter som tidligere var under kontrollerte omgivelser. Kreftene er nå på vei inn i et rom hvor grensen mellom det indre og det ytre er ved å sprenge. Tiden kan beskrives som en slags «super-modernisme.» Jeg beskriver et rom hvor omgivelsene er fylt med krefter av multi-skalaer.
Den tradisjonelle arkitekturens betydning og planlegging er i dag destabilisert i dagens komplekse byer, det vil si byer styrt av digitale nettverk, ekstrem akselerasjon, massiv infrastrukturer, og stadig voksende fremmedgjøring. Den eldre form for arkitektur og dens betydning er ikke forsvunnet, den er stadig viktig - men er ukomfortabel i dens nye setting. Den digitale verden passer ikke inn i våre nostalgiske minner. Vår tid gjennomgår en slags surrealisme. Det synlige som det oppstilte, og det usynlige som det utøvende.
"The tourist gaze"
Sosiologen john Urry beskriver «the tourist gaze» som et sosialt og kulturelt fenomen forbundet med turisme. «The gaze» fremtrer når kontrastene mellom det alminnelige og det ekstraordinære finner sted. Motpoler tiltrekker, og dermed blir de spektakulære bildene av ukjente destinasjoner tiltrekkende. Bildene forventes å være attraktive, og dermed filtreres «the gaze» til det forventede.
Forventningen om det ekstraordinære, drømmen om en fremtidig reise, eller et materielt innkjøp er større en selve handlingen i seg selv. Kjøpet er en bekreftelse på den dagdrømmende effekten som tidigere ga stimuli. I dagens samfunn er konsumering forbundet med status, og behøver å være konstant for å henge med i ulike sosiale grupper.
Turistnæringen, styrker «the gaze» ved å formidle bilder og symboler fra attraksjonene. Stedet og dets kultur blir en vare, som reproduseres og lever videre i bilder.
I 2019 arbeider den danske turistnæringen med et konsept de kaller «temporary lokals». Riktignok mener bransjen at kunden er ferdig med turist-stempelet og søker autensitet, men «the gaze» regjerer stadig.
En kultur med strek kjøpekraft og sosialt-status-jag legger et godt grunnlag for næringens økonomiske vinning. EnkeltIndividet er en spillebrikke i kapitalismens spill gjennom en stadig nivellerende kultur dominert av sosiale medier.
Da det hele er på utstilling også det tilsynelatende lokale, kan troen på det ekte gå tapt.
Tornacense har som mål å speile samtiden som en poetisk tilstand av tiden vi gjennomgår. Tiden prosjekterte dens produkter, og bygninger prosjekterer tiden
Site
En buss med turister vender om og kjører mot neste attraksjon. Ytterst på Langeline finnes en ledig tomt. Den er reservert til et av høyhusene i Steven Holls prosjekt: «Copenhagen gate». Etter mye fram og tilbake, ser det ut til at prosjektet bare blir delvis realisert. Tvillingtårnene skulle kobles sammen med en gangbro løftet 60 m over bakkeplan, og skulle forbinde det eldre og det nye København.
Nordhavn reiser seg opp med sine mange ikoner. I bakgrunnen fremtrer de mange spir fra postkortet.
Drivkraften i Tornacense tar for seg en reell dobbelthet i samtidens arkitektur.
Bygninger reduseres til bilder, og disse ikonene fores av populærkulturen. Samtidig er deres storslåtthet frastøtende fordi det er tydelig at kapitalen setter alle rammer.
Hvordan kan man konkretisere den ambvivalente sinnstemning vi opplever i tiden?
Vi tar alle del i turistindustrien, og bidrar til de negative sidene globaliseringen fører med seg. En nivellering i kultur, hvor det lokale er ferd med å gå tapt. Kan man gjennom arkitekturen forsøke å løsrive seg fra tidens voldsomme tempo og finne tilbake til en indre ro?
Mine tidligere undersøkelser gjennom mitt kandidatforløp har dreid seg om samme tema knyttet til tiden etter modernismen. Vi oppfordres til å skifte retning mot det bedre, men kjølvannet er fylt med likegyldighet og pessimisme. Hvorfor? Er drømmen om utopien forkastet?
Mine metoder har vært liknende for å undersøke den tvetydige tilstanden samtiden bærer med seg. Det første semesteret skrev jeg en bok med tittel «innpakkning» som beskrev resultatet av å pakke inn gjenkjennelige bygninger og gjenstander slik at en forvirring i skala og materiale oppstod.
2. Semester foretok jeg en virtuell reise med mål om å undersøke hvordan et sted oppfattes og oppleves gjennom en globalisert samtid. Undersøkelsen belyste også hvordan turistdestinasjoner blir foret i mediene til å bli nå-tidens pilgrimsreiser.
3. Semester beveget jeg meg ut i de store filosofiske tanker, og studerte arkitekturens forbindelse med indre ro og ytre kaos i forhold til menneskers tilstand.
Mitt siste materiale er et oppsummerende studie av tidligere nevnte tanker, hvor jeg forsøkte å sette det abstrakte opp i diagrammer. Jeg undersøkte hvordan populærkulturen produserer pop-art med ikoner og hverdagslig «fyll-masse».
Jeg kikket på hvordan tidligere spetakulære bilder ble vist gjennom 1800 tallets diorama, og hvordan den politiske kontekst har innvirkning på arkitekturen. Jeg så tårnet i sammenheng med monumentet, og hvordan det kunne assosieres til en kenotaf: et monument for noen som ikke er gravlagt på stedet. I denne sammenheng: et monument for tap av tilstedeværelse.
Vi er i en tid hvor vi blir bombadert med bilder, ikke bare i den virkelige verden men også via forførende skjermer. Vi er avhengig av de korte hurtige stimuli. Det er som om vår kroppslige tilstand er fanget i samtidens hastighet. Vi mangler å merke at vi er, vi behøver å kunne adskille sansene og fokusere.
Landemerke
Tårnet har i all tid vært et tegn på makt da teknologiske fremskritt har muliggjort konstruksjonen.
På lik linje som makten, beskues tårnet nedenifra og opp, og omvendt. Tårnets slanke og ikoniske kropp adskiller seg fra pragmatiske høyhus da formen vinner over bruksareal og hensiktsmessig struktur.
Som et landemerke representerer Tornacense seg i form av avbildningen av det kjente Københavner spiret kjent fra postkortet. Tårnet ønsker å være i dialog med samtiden og dens tidligere historie, og opptrer derfor som nok et ikon- verk men med historiske referanser. Tårnets plassering blir en del av den visuelle forbindelse av de mange spir som vises under innseilingen i havne-kanalen. Tårnet er en veiviser, og minner om fyrtårnet som speider utover havet.
Form
Med utgangspunkt i kjeglen, er tårnets form vertikal og har to poler: Spissen peker mot et absolutt indre sentrum, og basen peker retningsløs ut mot et uendelig ytre.
På samme måte som den polare form, er tårnets design ambivalent i sitt hierarki og symmetri. Den klare sirkulære formen avbrytes av infrastrukturelle kjerner som trosser formen til fordel for bygningens sirkulasjon. De avbrytende kvister kiler seg inn i bygningskroppen som rester av påbegynte eller etterlatte volumer.
Tårnets stablede nivåer flyter til tider sammen, åpner opp og lukker ned. Disse asymetriske bidragene understreker det kaotiske i tiden. Fasaden kan sees som en beholder av den massen som flyter i samtiden: Det avbrytes, det kolliderer, det subtraheres og det adderes.
Referanser
I en globalisert verden, oppleves referansene stadig mer tilnærmelige. Det lokale dekonstrueres og brukes i nye fusjoner.
Diagrammet sammenligner typen uavhengig av skala. Utsmykkning, struktur og form sees her side om side, hentet fra ulike kontekster. Deres fellesnevner er ønsket om oppmerksomhet.
Tårnets program inneholder erhvervslejemål i basen med tilhørende utstlillingslokaler, møterom og auditorium. Som en iscenesettelse av kapitalismen, lokkes de besøkende til tårnet og opplever det utstillede som en attraksjon. Ervervets utstillingsareal utvikler seg gradvis til nisjér med utstillede modeller og gjenstander, og ender i en panorama etasje under et hult spir med lysinnfall.
Tornacanse ønsker å skubbe til vår tilstand som den globaliserte-turist, og vekke våre sanser og tilstedeværelse gjennom arkitekturen. Prosjektet er et forsøk i å avsløre samtiden som en kulisse.
