In 2021, the Veterinary College in Oslo moved out of its premises. Since its founding, the area has undergone major expansions and today amounts to 59.000 m2 with distinctive cultural values. The vacated area raises questions about the further use of functionally empty institutional buildings, where building mass without awarded heritage value is often proposed to be demolished in development proposals.
Innledning
Veterinærhøgskolen i Oslo åpnet i 1936 og har etterfølgende blitt utvidet til å romme en stor institusjon av laboratorier, lesesaler og kontorer. I løpet av 2021 flyttet Veterinærhøgskolen ut av sine lokaler på Adamstuen. Tilbake står et stort, tomt og avlukket område med en uviss fremtid i vente.
Mulighetsstudier for området er utført og viser forskjellig tilnærminger til stedet. Felles for besvarelsene er den etterspurte større skalerte innfallsvinkel der den grundigere analysen av bygningens ulike kvaliteter forsvinner i svaret etter en større helhetsplan for området.
Veterinærhøgskolens bebyggelse bærer ulik verneverdig status. Mens den eldste monumentale bebyggelse er fredet, har 10 av de nyere bygningene status som kommunalt listeført. Dette utgjør det laveste nivået for bevaringsverdi. Prosjektets nedslag omhandler den kommunalt listeførte bebyggelsen, som i motsetning til den eldre fredede, er utført i et mer generisk uttrykk og med mindre stedsspesifikke funksjoner og bygningselementer.
Intensjon
Oppgavens intensjon har vært å undersøke hvordan funksjonstomme institusjonsbygninger kan integreres i en fremtidig bæredyktig byutvikling i Oslo, fremfor å rives. Dette med fokus på bygninger anlagt i en tid hvor byggeindustrien flyttet seg fra byggeplassen og inn i fabrikkene med nye materialer og effektiviserte byggemetoder. Vårt forhold til arkitektur fra denne periode og opp mot vår egen samtid oppleves i det store bildet mer komplisert og tilegnes nesten utelukkende mindre kulturhistoriske- og verneverdige fredningsverdier. Mest problematisk er at store mengder materielle ressurser investert i oppføring, blir ignorert etter å fornye med økonomisk vinnende prosjekter.
Nedslag
Prosjektets konkrete nedslag finner sted i Farmakologibygningen fra 1962. Bygningen er oppført i betong med rød frilagt tegl og inrettet med kontorer og laboratorier. Basert på befaringer sammen med undersøkelser av materialer og konstruksjon kom jeg frem til at denne bygning, i sin standardiserte form, har størst overføringsverdi til den øvrige nyere institusjonsbebyggelsen.
Farmakologibygningen representerer en avgjørende utvikling i Veterinærhøgskolens historie. Derimot skaper fraværet av stedsspesifikke identitetsbærende elementer og større funksjonsrettet interiør en svekket oppfattelse av bygningen som kulturbærende for områdets historie. Den lave tilstedeværelsen av tilkjente kulturhistoriske verdier, gjør sammen med den frie betongkonstruksjon, derimot endringspotensialet i bygningene større.
Transformasjon
Farmakologibygningen har til nå rommet laboratorier og kontorer. Fasadens kronologiske oppstykking av vindusbånd og etasjehøyder forteller om en indre struktur av rom med overordnet lik form og innhold. Fasaden uttrykker og bevarer den tidligere skolens autoritet som en lukket institusjon. I dag er funksjonen tømt og fasaden skal uttrykke noe annet. Videre skaper dagens kuldebro et behov for ny klimaskjerm.
Prosjektet foreslår en transformasjon av bygningen til boliger. Dette grunnet bygningens plassering i bybildet, gode lysforhold, og en konstruksjon og dybde som gir ideell inndeling av leiligheter. Leilighetene utformes som mindre boenheter, ideelt for en person, da dette er en voksende etterspørsel i Oslo.
Det inrettes seks leiligheter pr. etasje. For å utnytte bygningens midtre areal erstattes den eksisterende korridor av to brede ankomsthaller beliggende i nord og syd. Trapperommene beholder sine nåværende plassering. Baderom, kjøkken og avløp legger seg opp mot eksisterende sjakter. Rundt bygningen etableres ny klimaskjerm med altaner ut mot vest. Leilighetene er utformet etter dagens krav i Norge.
Prosess
