Fotohistorisk Senter

SITE

Tøyen er et strøk som befinner seg i Gamle Oslo Bydel og Grünerløkka Bydel, sentralt beliggende mellom Sofienberg i nord og Grønland i sør. Med naturens tydelige tilstedeværelse i de store grønne felter, oppleves Tøyen som en grønn bydel. Sammen med de eldre boligblokker og bygårder som utgjør Oslos tettest befolkede bydel, oppstår det en særlig kontrastfylt urban setting. 

Befolkningen på Tøyen er mangfoldig, med stor andel beboere fra Asia og Afrika, særlig Somalia, men er i senere tid preget av økende grad av gentrifisering og polarisering av den raskt utskiftende befolkningen, hvor vi ser en større utfordring i tilrettelegging for disse ulike befolkningsgrupper. Ellers er Tøyen et av de mest sosialt utsatte områder i Oslo, med høy andel av fattige familier og stor andel rusmisbrukere som bor og oppholder seg i området da det her finnes flere rus- og psykiatriinstitusjoner og stort antall kommunale boliger. Disse er ment til å bidra til økt livskvalitet hos pasientene og et tryggere nærmiljø, men har hatt en motsatt effekt hos den øvrige befolkning.

Siten legger seg i nettopp dette spenningsfeltet mellom by og landskap i forsenkningen mellom Botanisk Hage og Tøyenparken. De grønne felter innbyr ved første øyekast til avslapning og rekreasjonelle muligheter, men gjennom området skjærer Finnmarkgata seg som et skår i landskapet. Sammen med parkeringsplassen for Munchmuseet forhindres dialog mellom de to grøntarealer og det oppstår et non-place i det åpne felt som gjør at vi står igjen med et område som føles tomt og livløst størstedelen av året.

Her søker senteret å gjenforbinde by og landskap og aktivere de til nå underutnyttede grøntarealer mellom Botanisk Hage og Tøyenparken og skape en kobling mellom disse, på tvers av Finnmarksgatas skår. Å skape et nytt byrom og samlingspunkt for Tøyens beboere i et aktivt fotokunstnerisk/teknisk læringsmiljø.

KARTOGRAFISKE REGISTRERINGER

Det kartografiske materialet beskjeftiger seg med de særlige topologiske felter som preger området. I vest finner vi den botaniske hage, hvor vi innenfor dette avgrensede og avlukkede felt opplever den menneskelige trang til å katalogisere og beherske verden vi lever i, gjennom den rytmiske beplantningen og deres informasjonsplugger, langs stiene. I øst finner vi Tøyen Parken som består av de store åpne felter som er preget av de organiske trekk i landskapets oppstigning mot Tøyenbadet. På denne site konstrueres det Fotohistoriske Senter, med den intensjon om å skape en ny forbindelse mellom disse artifisielle landskaper. 

PROGRAMMERING OG KOMPOSISJON

Fotografiets evne til avlesning av handlingers romlige og tidslige størrelser danner grunnlaget for en strategi rundt senterets komposisjon av ulike miljøer. Handlingene som den skulpturelle karakter tegner seg som noen særlige morfologiske størrelser som spenner seg ut i rom og tid. Jeg stiller spørsmål til hvordan de besøkende er med til å møblere fotosenteret gjennom sine handlinger og hvordan senteret agerer med de felter som disse handlinger spenner ut.

Komponentene danner således grunnlaget for en særlig kompositorisk tilgang til handlingsfeltene som utspiller seg innenfor bygningskroppens rammer. Hver av disse beskjeftiger seg med noen særlige kvaliteter og tematikker som senteret opererer etter;

Utspenningen - konkretiseringen av den landskapelige og miljømessige dialog på tvers av sitens topologiske felter. De to artifisielle landskapers forening og intensivering gjennom det hyperartifisielle.

Kjernen - statiske romlige strukturer som forholder seg til senterets produksjonelle og fototekniske fasiliteter, hvis handlinger utspiller seg innenfor en særlig miljømessig avgrensning.

Temporalitet - konfrontasjoner og overlapninger mellom de ulike miljøer oppstår i senterets uprogrammerte handlingsfelter og i bygningens møte med landskapet.

MODELLERING

Modelleringen ble uttrykk for en interaksjon mellom arkitektoniske komponenter og landskap som utforskes gjennom noen særlige nedslag, artikuleringer, spaltninger og utspenninger. En rytmisk dekonstruering av landskapsflaten som diskuterer en dualitet i måten man entrer bygningskroppen. Fra ankomsten gjennom fasaden til filtreringen mellom landskap og bygningskropp søker bygningen å ikke opptre som en mur i landskapet, men som et veiledende bevegelsesforløp.

Den naturlige forhøyningen i Tøyenparken, forlenges og trekkes over bygningens volum, som et slør som tildekker og formgis etter de konstruksjoner som befinner seg under. Her operer senteret som et topologisk landskap bestående av en rekke miljøer, hvis relasjoner og slektskaper overlapninger legger til grunn for organisering av senterets handlingsfelter. Gjennom dobbelteksponeringen av miljøene oppstår det noen særlige spenninger, tranfsormasjoner, intensivering, avgrensing og filtrering av handlingsfeltene

TEGNING OG INNSKRIVELSE

Det som på japansk kalles Ma, grovt oversatt; det negative rom mellom to intervaller av romlige betegnelser eller strukturer, ble et interessefelt for konstrueringen av handlingers felter og det arkitektoniske konstrukt de utspiller seg innenfor. Som en bevissthet om en romlighet, som ikke nødvendigvis er en avgrenset euklidisk enhet, men heller i form av en bevissthet om form og ikke-form, som følge av en intensivering gjennom sansene.

Dette forholdet mellom form og ikke-form, den arkitektonisk struktur og det negative rom har stor betydning for mit arbeid med arkitekturen og dens programmering. Hvor struktur, handling og selve ma-et tilegner seg sine morfologiske størrelser som på hver sine premisser spenner seg ut i rom og tid. De uprogrammerte felter, the nothingness, blir en strategi for å rette fokus på de programmerte feltene og de handlinger som utspiller seg innenfor disse.

I senteret danner pausen, tomheten, rom for refleksjon over forholdet mellom verk og beskuer som oppstår i møtet med den frontale representasjon på veggen. I pausen mellom ett verk til det neste, fra en handling til en annen, mellom de ulike romlige størrelser og komponenter.

Miljøene, den fysiske og sosiale settingen hvor noe kan utvikles og noe kan finne sted, fremkalles i konfrontasjonen mellom arkitekturens størrelser og den kontekstuelle flow. Det oppstår nye strømninger gjennom siten, hvor miljøene krysses. Denne dobbelteksponeringen av miljøene er med til å skape noen særlige spenninger, tranfsormasjoner, intensiveringer, avgrensinger og filtreringer av handlingsfeltene som tegner seg opp i bygningens møte med landskapet.

LYSET KONSTRUERER

Senteret arbeider med lysetting, spillet mellom naturlig og artfisiell belysning som en konstruerende og organiserende strategi for romlighetene. Hvor ulike gradueringer i den naturlige lyssetting er med til å filtrere, oppløse og skjære i bygningskroppen og artikulerer frem de temporære felter som understreker senterets spenningsfelt.

Fra et landskapelig komponent, gjennom beskuerens tetthet til fotografiet til fraværet av lys under fremkallingsprosessen viser diagrammet den romlige organiserings forhold til de statiske og temporære handlingsfelter og deres tilgang/ krav til de ulike former for lyssetting.