Neste stasjon
På 1800-tallet satt jernbanen for alvor fart på moderniseringen av Europa og den globale verden. I det førindustrielle bondelandet Norge brakte det britiske jernbaneverket by, bygd, kyst og innland sammen. Stasjonen ble det fysiske symbol på forbindelsen til omverden, men den arealkrevende jernbanen skapte også store lokale barrierer med dårlige forbindelser til omgivelsene.
Nå, 150 år senere, i Norges største transportplan noensinne skal nye hurtige toglinjer skape bedre regionale forbindelser. Togstasjonene vil være sentrale faktorer i den regionale infrastruktur og stasjonsbyenes fremtidige utvikling. "Neste stasjon" undersøker hvordan stasjonen kan bidra til å utviske jernbanens barrierevirkning og skape gode lokale forbindelser mellom transport, urbanitet og natur.
Prosjektet er gjort i samarbeid med Anton Boman.
Hamar
I innlandsregionen ligger Hamar en time og 25 minutter med tog nordover fra Oslo på en av strekningene som nå utbygges for hurtigtog. Med hurtigtoget vil denne tiden nedskrives til 55 minutter. Hamar er innlandets største by med 30 000 innbyggere og har de siste år hatt en av en høy prosentvis befolkningsvekst som forventes og øke når hurtigtoget kommer.
Hamarregionen som består av flere mindre kommuner og en spredt befolkningsstruktur hvor folk fra hele regionen pendler inn til Osloregionen. Tettstedene i området omkranser Norges største innsjø Mjøsa, som tiltales som områdets største herlighetsverdi og Hamars viktigste attraktivitetsfaktor. Denne relasjonen mellom by og natur ble kraftig redusert når jernbanen kom til Hamar for første gang for 150 år siden.
Idé
Den nye stasjon ligger i forlengelse av en grønn boulevard som bringer myke trafikanter inn til byen. Den grønne forbindelsen åpner seg opp ved stasjonsplassen, før den trekker seg sammen som en sluse inn under sporet. På natursiden griper aksen tak i sjølinjen hvor den oppløses gjennom en forgrening av mindre stiforløp.
Idéen er å legge stasjonen i en utvidelse av gjennomskjæringen for å skape liv til underføringen og aktiverer begge sider av sporet. Her blir stasjonen omdreining- og krysningspunktet mellom stedets to viktigste bevegelsesrom - jernbanen og aksen inn til byen. En nivåfri underføring sikrer flytende overganger mellom transport, by og natur hvor også gjennomreisende kan gli uhindrert igjennom. Har man dårlig tid eller ingen hensikt i å oppsøke stasjonsbygningen kan man også gå direkte opp til plattformene.
I ventehallen åpner rommet seg i krysningspunktet mellom de to dominerende aksene – jernbanen og aksen inn til byen. Her oppleves en kontrastfull relasjon mellom tretrappene som faller ned mellom jernbanens tunge betongbroer og tretakets varme overdekning som filtrerer lys til verden under sporet.
Her, i et roligere hjørne av stasjonen, vokser krattskogen tett på, og man kan sitte med stasjonsanlegget i ryggen mens man skuer ut over Åkersvika naturreservat.
Takenes fleksible konstruksjonsprinsipp kan adaptere de ulike takenes variasjon i kurvatur, lengde og høyde. Konstruksjonen består i takets fulle høyde av en rekke ramme konstruksjoner som går over til å bli skiver av massivtre når rammen ikke lengre er effektiv. Rammeverket består av to prefabrikerte limtre rammer som boltes sammen med en avstivende 70 cm takbjelke i massivtre. Takelementene boltes så fast i søylerekkene av limte som er nedspent i forankrede metal beslag.