Vestlandet - Rammer for en sirkulær omstilling

Prosjektet er et bud på hvordan man kan bidra til å omstille et samfunn fra en lineær til en mer sirkulær økonomi. Det skaper arkitektoniske og strategiske rammer for en fremtidig sirkulær industri, og gjennom dette viser en mulig retning for et Norge i en tid etter olje-alderen. 

Utslipp av avfallsstoffer fra norsk fiskeoppdrett forurenser matfisk og naturomgivelser. Fiskeoppdrett er den største kilden til menneskeskapte utslipp av næringssalter langs kysten, og disse utslippene kan få alvorlige konsekvenser for natur-balansen i norske fjorder. Dette er en problemstilling som bare blir større, da norsk fiskeoppdrett forventes å femdobles frem mot 2050. 

Dette avfallsstoffet har et stort potensiale i produksjon av biogass, og kan i fremtiden dermed fremstå som en potensiell ressurs i stedet for et problem.

Prosjektet tar utgangspunkt i et fremtidig fiskeoppdrettsanlegg hvor avfallstoffer oppsamles, renses og brukes til produksjon av biogass. Dette gir et fremtidsscenarie for en ny ren industri som kan spre seg langs den norske vestkyst, basert på ressursutnyttelsen av et eksisterende forurensningsproblem. Ved å samle alle stegene fra fiskeavfall til biogass i ett offentlig tilgjengelig industrielt anlegg kan man synliggjøre potensialet i den sirkulære omstillingen, og hvilke synergier den nye industrien kan bringe med seg.

Felles avgangsprosjekt av Gustav Jerlvall Jeppsson og Fredrik Walentin Sandbu

Anlegget plasseres på øyen Risøy rett utenfor Haugesund sentrum. Tidligere var byen preget av en sildeindustri som var en integrert del av bybildet og livet til mennskene som bodde i der. I dag er området sterkt preget av petroleumsindustrien, som i nær fremtid vil måtte omstilles til en tid etter oljealderen. Øyen er delt i to av det industrielle området på vestsiden, og den historiske trehusbebyggelsen på østsiden. To-deleingen understrekes av en menneskesakt klippe som skjærer seg midt gjennom øyen, og adskiller de to typologier.

Prosjektets plassering arbeider videre på tidligere tiders historie om industriens utforming og utvidelse av øyen. Som et skip tidligere la til til de pålagte industrielle havneområder, skaper prosjektet en ny avslutning, legger seg til klippeveggen, og aksentuerer en avsluttende spiss på øyen. Den lange utformingen gir en mulighet for en rasjonalitet i produksjonen. Samtidig vil det kunne strekke seg over en lengre avstand og på den måten skape en forbindelse mellom industriområdet or resten av øyen.

Alle produksjonsstegene er forbundet av et sammenhengende konstruktivt grid. Stål-gridet   samler stegene til ett sammenhengende prosjekt, og understreker den horisontale to-delingen av prosjektet. I tillegg fungerer det som det bærende element av den offentlige passagen på oversiden 

Prosjektet legger seg på den industrielle nedsiden av skrenten med en tilknytning til et parkområde som anlegges på boligsiden, og på denne måten fungerer som den første døråpneren mot et fremtidig omstilt industriområde. Et havneområde tillegges på kanten i tilknytning til prosjektet, og runder av øyen med et mykt tilgjengelig område. 

Prosjektet todeles horisontalt av strukturen, med produksjons-anlegg på nedsiden, og en offentlig passage på oversiden. Den offentlige passagen tilknytter seg de forskjellige stadier av produksjonen og synliggjør hele produksjonsprosessen og den sirkulære sammenhengen for offentligheten. I tillegg skapes et offentlig program med besøkssenter, auditorie og cafe. På den måten åpnes den nye rene industri, og knyttes sammen med et samfunn for å synliggjøre potensialet og mulighetene i den rene omstillingen. Prosjektet vil skape en bevissthet omkring en ny energiproduksjon og på den måten oppfordre og inspirere til en omstilling.

Arkitekturen og materialiteten til prosjektet lener seg mot det industrielle uttrykket som eksisterer i industriområdet, med stål-konstruksjoner, ståltanker og glass som de dominerende elementer. Utformingen differensieres oppe og nede for å understreke den horisontale to-delingen, og glass-fasadene på oversiden gir en konstant synlighet mellom produksjonselementene og det offentlige rommet. Vi har dermed vurdert uttrykket til den nye rene industrielle arkitekturen som en fortsettelse og utvikling av den eksisterende som må omstilles. Gjennom å bygge videre på, tilgjengeliggjøre og raffinere det funksjonelt-industrielle, annerkjenner vi den industri-historien som har funnet sted på Risøy.