Transformasjon av Stifoss

Byggene på Stifoss er verken fredet eller vernet, og det er følgelig ingen juridiske hindre for fri utfoldelse i en transformasjon av stedet. Likevel søker prosjektet å respektere og understøtte stedets allerede veletablerte, arkitektonisk tydelige og historisk komplekse egenart. 
Addisjoner og transformasjon av eksisterende strukturer er gjort med ønske om å fremheve og understøtte, uten å overdøve og konkurrere. Dette er gjort gjennom lavmælte, enkle addisjoner som viderefører eksisterende materialepaletter, og tektoniske språk, men samtidig med en formgivning og detaljerinig som på en underspilt, subtil måte tydeliggjør skillet mellom nytt og gammelt, opprinnelig og tilføyet.

Et sentralt aspekt for prosjektet er nettopp at byggene på Stifoss lider av svært varierende grad av slitasje og forfall, som følge av stillstanden på stedet de siste 70 år. Det er store utfordringer knyttet til forfall av ubrukte, funksjonstømte bygninger i Norge, og resultatet blir ofte rivingstillatelser og nyoppføringer, fremfor gjenbruk og bevaring av sentral, viktig kulturhistorie. Prosjektet har derfor hatt som ambisjon å undersøke, og foreslå løsninger for omprogrammering og nytt liv til dette sentrale kulturminnet, med en transformasjonsholdning som tar utgangspunkt i bygningsmassens varierende behov, alt fra kun et malingsstrøk enkelte steder, til fullskala gjenoppbygging av kollapsede bygningselementer andre steder. Den bærende transformasjonsholdningen bygger på en idé om "så lite som mulig, så mye som nødvendig". Gjøre endringer der det trengs som mest, for å sikre byggenes videre eksistens, konstruktivt såvel som programmatisk, men med en så nennsom og respektfull tilgang som mulig for det eksisterende; både de opprinnelige arkitektoniske intensjonene og grep, men også de historiske sporene som har kommet til over tid. Byggene slik de fremstår i dag, med alle sine skader og slitasje, forteller også en historie, og en transformasjon til ny bruk skal ikke gå inn og utviske dette.

Bygningene er programmert og organisert for ny bruk på en måte som minimerer behovet for inngrep og endringer i eksisterende, brukbare strukturer, og som samtidig minsker behovet for tilbygninger, såvel som større reparasjoner, enn absolutt nødvendig. Dette er gjort av hensyn til både bevaring av sentrale historiske spor, samt klima- og miljøhensyn.

En av områdets fremste kvaliteter, nemlig det særegne, kuperte og ville lanskapet, er også dets største utfordring, nemlig fremkommelighet og tilgang. Det finnes en rekke turstier i området, på begge sider av elven, men ingen krysningsmuligheter.

Et sentralt aspekt har derfor vært å arbeide aktivt for å knytte området sammen, og bedre tilgangen. Det etableres broforbindelser flere steder, og opparbeides uteområder som muliggjør adkomst med universell utforming. Det tilrettelegges også for parkering, både for tillreisende på sykkel og med bil. 
Tilføyelsene gjøres på en skånsom måte, og utføres i materialer som allerede finnes på stedet; tørrmurer, utført i lokal sten som allerede finnes på stedet, lette brokonstruksjoner i metall, samt stisystemer med grusdekke av lokal småsten.