Forbundet
Kan naturen kontrolleres? Et uthulet landskap fylles med industriavfall for å etablere et nytt rekreativt område. Prosjektet ser på dette transformasjonslandskapet og bruker vannet som en optikk for å skape bro mellom menneske, geologi og industri. Med et oversvømt amfiteateret, en forbudt brønn, et tidevannsbasseng og en døpefont skaper prosjektet en kroppslig relasjon til en symbiotisk verden.
STEDET
I et overlappende problemfelt i Oslofjorden finnes det en øy med navnet Langøya. I 100 år ble det hentet ut kalkstein til sementproduksjon på øya. Da produksjonen stanset i 1985 hadde 50 millioner tonn kalkstein fra store dagbrudd etterlatt kartere med en dybde på 45 meter under havnivå. Etter gruvedriften stanset etablerte NOAH (norsk avfallshåndtering) seg seg på Langøya som et mottak for farlig industriavfall. Kalksteinsbruddene blir fylt med en tynn gips laget av svovelsyre, flyveaske og vann. Dette skaper en kjemisk reaksjon som stabiliserer avfallet.
I fremtiden vil kratrene bli fylt opp og et naturreservat vil etter planen gjenoppstå over et skjult, innkapslet depot. I dette prosjektet møtes det bevegelige havet med indre delta. Den dobbeltsidige vannsonen etablerer et romlig utgangspunkt for å diskutere vårt natursyn gjennom forholdet vårt til det våte.
Med mitt prosjekt ønsker jeg å tillegge det eksisterende rehabiliteringsprosjektet ulike innsettelser som fremhever den særegne historien til Langøya, istedenfor å skjule den. Dette vil være steder som viser en samhandling mellom industrien og naturen og et sted hvor transformasjon i landskapet synligjøres og iscenesettes.
INTENSJON
Når mennesket blir bedt om å bry seg om en økologisk krise, kan man føle seg maktesløs. I følge Latour handler dette om den totale frakoblingen mellom omfanget, naturen og skalaen av fenomenene sett i sammenheng til de følelser og tankemønstrene som er nødvendig for å håndtere denne krisen. Jeg ser et arkitektonisk potensial i nettopp å synliggjøre de usynlige prosesser.
Det finnes muligheter for at naturens prosesser kan oppleves, snarere enn kontrolleres eller forklares. Min intensjon er derfor å sette antropocen i sammenheng til fenomenologiske og relasjonsskapende begivenheter og forbinde dette til vannets syklus.
SKÅLEN
Går det an å kapsle noe inne? Jeg har arbeidet med skålen som et bilde på de prosesser som finner sted på øya. Skålen representerer både øyas typografiske overflate, det innkapslingen som blir gjort i depotet. Skålen er et negativt rom, som kan bli fylt opp. På denne måten samler og tilsynelatende isolerer skålen det som er på utsiden av den. Skålen har i motsetning til en lukket form en åpen side. Noe kan falle ned i, bli lagt til, eller den kan bli veltet. Hvordan går det tilsynelatende isolerte i samhandling med en større kontekst? Alt er i bevegelse. Hvis det går lang tid vil også gipsdepoet igjen komme til overflaten.
Døpefont
Døpefonten plasseres i det vernede området nord på øya. Her finnes det rester fra tidligere gruveaktivitet, men også en rekke med fossiler og rødlistede arter. På dette området oppleves omgivelsene med en helt annen varsomhet. Rommet er intimt, med skog og fossiler. Skålen inviterer til berøring. Denne skålen vil fylle seg opp med regn og skape et lite mikrokosmos med mindre innsekter og vannplanter.
For å komme til døpefonten etablerer jeg en hevet sti, over den eksisterende stien. Gangflaten er en rist og på denne måten slipper lyset igjennom. Dermed kan den eksisterende sti bli overgrodd.
Tidevannsbasseng
Tidevannsbassenget etableres på den offentlige ankomsten til Langøya. Her kan båter legge seg til og det går en ferge fra Holmestrand i sommermånedene. På dette området finnes det toaletter, rasteplasser og flere bygningsruiner, fra den gang det bodde mennesker på Langøya.
Tidevannsbasseng består av tre bassenger. Det første bassenget vil fylles opp med havsedimenter, som et resultat av havstrømningene på stedet. Det andre bassenget vil ha mer stillestående vann. I slike tidevannskulper vil næringssaltene i vannet bli mer konsentrert, og en algeoppblomstring kan lettere oppstå. Det vil derfor være en kroppslig og visuell indikasjon på vannkvaliteten i området. Det siste bassenget kobler seg til land. Dette bassenget vil fylles opp ved et forhøyet høyvann.
Bassengene er bygget opp av en mur som sakte går i oppløsning. Dette skaper rom og lommer for at livet i vannet kan feste seg. Over muren har jeg plassert en gangbro. Når det er lavvann vil vi se forbindelsen til muren, men ved høyvann vil det ligne at den flyter.
Ønskebrønn
I det nylige tilbakeførte området er det geologiske arkivet endret. Dette området ligger på et av Langøyas høyeste punkter. Her etablerer jeg er forbudt brønn, eller for noen en ønskebrønn, som graver seg helt ned til det skjulte gipslaget. Denne plassen danner også grunnlaget for en innadvendt møteplass, i kontrast til de to utkikkspostene som er plassert på begge sidene av Ønskebrønnen.
For å understreke de geologiske prosesser som er i fokus, vil hele bygningen grave seg ned i terrenget, slik at man kan oppleve terrenget i øyehøyde. Kodene fra denne nedsenkelsen er inspirert av krateret som var der tidligere. Ønskebrønnen har et tak av blank galvanisert stål. Derfor kan man se ned i borehullet gjennom refleksjonen. Borehullet har et eget tak, som kan lett kan tas av. Den delvis tilgjengelige åpningen til de underjordiske prosesser, gjør at utviklingen av giftdepoet under jorden, lettere kan testes og undersøkes.
Jorden holdes tilbake ved hjelp av skinner som er plassert i jorden. Noen steder finnes det åpninger, hvor jorden kan renne ned og skape en forhandling mellom bygning og landskap.
Amfiteater
Den siste innsettelsen er plassert i sentralbassenget. Dette stedet er allerede en del av et dreningssystem som tilknyttes vannføringen på hele øya. Amfiteateret er ment som et møtested for nye historier, myter og fortellinger.
Tribunene vil legge seg langs kratets fjellside. Ved høy vannstand vil deler av tribunene være under vann. I midten vil det være en flytende scene, med et fastmontert tak. Det vil si at ved en høy vannstand vil scenen bli mer intim, samtidig som det også vil være plass til færre mennesker. På denne måten oppstår en tvungen forhandling med omgivelsene.
Veien ut til scenen er en rampe bestående av flere mindre flytebrygger, som enten er festet til nivå 0 eller -1, avhengig av vannstanden. Scenens V form er en negativ versjon av den nærliggende industribygningen sin A-form, og fungerer selv som et oppsamlende arkiv med konkave former, hvor vannet til slutt vil møte takrennen i midten av scenen.