Det store i det lille - Groruddalen og fortellingen om verdens største lampe

Åpning

Prosjektet tar utgangspunkt i en ny kartlegning av
Groruddalen i Oslo, som et sted med historier og ikke kun
som et byutviklingsprosjekt preget av statistikk og politiske
føringer, men et komplekst landskap av drømmer,
historier, narrativer og menneskelige opplevelser,
der modernistisk arkitektur møter mangfoldige
livshistorier i et særnorsk naturlandskap.
 

Gjennom en fenomenologisk tilnærming og situert kunn-
skap, søker prosjektet å avdekke hvordan stedets fysiske og
sosiale lag veves sammen i en kompleks
sammensetning av hverdagsliv, historier, minner og frem-
tidsvisjoner. Ved å kombinere min egen, lokalt
forankrede historie fra stedet, med kartlegging og
analyse, utfordres etablerte forestillinger om dalen som
Oslos ”problemområde”, og i stedet løftes stedets
iboende kvaliteter og uventede potensialer frem.
 

Metodisk beveger prosjektet seg i spenningsfeltet
mellom det subjektive og objektive, med et ønske om å
utvikle en menneskelig og empatisk
forståelsesramme for områdeutvikling som tar
utgangspunkt i stedets egne ressurser og historier.

Intensjon

Intensjonen med dette prosjektet er å se på stedet og dets kompliserte sammensetning på en ny måte; med et nært blikk og et fokus på menneskene og historiene deres. Vår historie.
 

Ved å gå nærmere på menneskene og deres fortellinger, kan vi finne nye kvaliteter i lagene til stedets sammensetning, som forteller oss om potensialer, om hva som fungerer, og peker i retning av hvordan man kan gå løs på å potensielt «løfte» området. Prosjektet inkluderer stedet i dets egen historie og menneskene som kaller det hjemme, i en ny forståelse av stedet med et mer nyansert og menneskelig narrativ, som løfter og forklarer, i stedet for løser og griper og inn.
 

Ved å se på Groruddalens landskap som en scene, der det utspiller seg en historie om en kompleks sammenveving av menneskelige og lokalt forankrede narrativer, internasjonale impulser, huset i skall fra den optimistiske, modernistiske boligbyggingen i etterkrigstiden, kan man forstå stedet på en måte som vil gavne prosjektutvikling i området. Prosjektet ønsker å skape rammer for refleksjon, forståelse og empati, men også for historier og drømmer
 

Stedet har en kompleks sammensetning av mennesker, historier, drømmer, tilfeldigheter og mange merkverdige inngrep. Spor fra jordbruk, arbeiderklasse og industri, men også fra forsøk på områdeløft og forskjellige tiltak som virker
nesten tilfeldige. Det ekstreme landskapet rammer stedet inn, isolerer det og isce nesetter historier. Høydene, bygningene og landemerkene leder menneskene som bor der rundt, og forteller de hvor hvem
og når de er.
 

Stedets isolasjon fra det omkringlig gende Oslo, i form av politiske og offentlige diskurser, men også i form av landskapets terreng og inngjerding av stedet, forsøkes å brytes. En analyse av de komplisert sammensatte lag, hvor menneskenes historie ikke har fått komme til, kan vise nye potensialer, og avdekke det som faktisk fungerer. Groruddalen ses i prosjektet som en scene for drømmer og sameksistens - på godt og vondt.

Sted og historie

Groruddalen er fellesnavnet for Oslos nordøstre bydeler – Bjerke, Alna, Grorud og Stovner – og rommer både bolig- og industriområder. Dalen er avgrenset av Østmarka, Gjelleråsmarka, Lillomarka og en linje fra Bjerke til Bryn. Omtrent 140 000 mennesker bodde her i 2016.

Navnet «Groruddalen» refererte opprinnelig til dalføret langs Alnaelva, men fikk dagens betydning på 1950-60-tallet. Området har en lang historie som jordbruksland, formet av leirras for ca. 8300 år siden. De mange stedsnavnene som ender på -rud stammer fra middelalderens gårdsbosetting (1050–1350).

Fra 1600-tallet utviklet Groruddalen seg til et industriområde, med sagbruk, bergverk og steinhuggeri – spesielt kjent for grorudgranitt. Jernbanen gjennom dalen i 1854 styrket industriutviklingen ytterligere, og la grunnlaget for moderne byutvikling.

Fra 1940- til 1980-tallet ble det bygget store drabantbyer som Vestli, Romsås, Stovner, Ellingsrud, Furuset og Lindeberg. Innen 1980 bodde over en fjerdedel av Oslos befolkning i dalen.

I dag har området et godt utbygd transportnett med T-bane, jernbane og hovedveier som E6, Østre Aker vei og Trondheimsveien. Siden 2000-tallet har Oslo kommune og staten jobbet systematisk med å forbedre bomiljø og mobilitet i dalen.

Prosjektet forholder seg til sin problemstilling, som er et to-
delt spørsmål:
 

1. Hvordan kan man kartlegge et komplekst sted som Gro-
ruddalen på en ny måte ved bruk av situert viten og en lokal
forankring?
 

2. Hvordan kan nye fortellinger bidra positivt til å utvikle et
sted? Hva kan historiefortelling som verktøy?
Kanskje det nettopp ikke er en ny «verdens største lampe»
eller en ny bygning stedet trenger, men heller noen nye fortel-
linger?